She moves in her own way

2016 har vært et tungt år så langt. Et år jeg fint kunne klart meg uten så langt. Jeg er så sint. SÅ fryktelig, fryktelig sint. Og trist. Jeg kjenner meg selv nesten ikke igjen. Men på dager som dette er det godt å kunne kjenne litt på sitt gamle selv, livsnyteren. Det er ikke så mye som skal til å gjøre meg glad. Bare det å kjenne varmen fra sola mot huden, se vannet glitre og høre fuglene kvitre. Stillheten jeg ikke takler for tiden, som fører til tankekjør, anspente skuldre og et verkende hode, plager meg ikke så mye på denne typen dager. For jeg har jo egentlig så mye å være takknemlig for, det er bare ikke alltid like lett å se det.