Da sitter jeg her på rommet mitt i Bergen, og er nesten halvveis med tredje og siste år som tegnspråkstudent. Forhåpentligvis. 2015 har vært et år som har bydd på mange utfordringer. Utfordringer som har gjort at jeg har vært veldig sliten, både fysisk og mentalt, store deler av året. Nå sitter jeg her og har 4 uker med praksis bak meg, 3 av de bestått. Å bli syk første uka i praksis var som å føltes som å få et slag i ansiktet, og jeg sitter igjen med en følelse av at det var en av de verste ukene i mitt liv. Jeg klarte å gjennomføre to av fire dager før jeg ble syk, og de siste dagene bestod av manglende matlyst, oppkast og tårer. Før meg er det bare en person som har opplevd å bli syk under denne praksisperioden, og jeg burde selvfølgelig ikke blitt overrasket over at hvis det var noen som skulle oppleve noe sånt, så var det jo selvfølgelig meg. Men det gjorde jeg. Tårene som ikke ville stoppe innser jeg nå var grunnet bitterhet og fortvilelse, ikke fordi jeg var trist. Jeg følte meg helt alene, og måtte selv ta ansvar for å holde meg oppdatert om hva om skjedde rundt meg til tross for at jeg nesten ikke orket å stå på beina. Jeg husker fortsatt jeg ringte til mamma når begeret hadde rent over. Jeg hadde fått nok. Som jeg forklarte til mamma har dette studiet vært som å spille på et lag der ingen heier på deg. Det har vært den ene motgangen etter den andre. "Du kan ikke prate dialekt." "Stemmen din er alt for lav." "Tegnene dine må være større." "Du må tørre å ta din "plass" som tolk." Joda, alt det der er greit. Selvfølgelig skal ikke bruker måtte "lide" av at jeg ikke gjør nok ut av meg, men selv om det kanskje kan virke som jeg overdriver, så gjør jeg ikke det. Beskjedene i seg selv er kanskje ikke de verste å få, men for meg blir oversettelsen = hvis du skal være tolk må du være en helt annen person enn det du er.
Jeg tror at helt siden første året har jeg gått grundt og følt på at jeg er en av de dårligste i klassen. At jeg aldri strekker til. Det å ikke få godkjent den første praksisuka følte jeg bekreftet dette, selv om det var fordi jeg ble syk.
Nå etter tre uker i tolkepraksis sitter jeg endelig igjen med en følelse av; "Jo, vet du hva?! Jeg KAN, og jeg VIL klare dette." Hva er det som har gjort denne endringen i tankegangen? Jo, helt enkelt. Jeg møtte noen som endelig var på laget mitt. De bygget meg opp i stedet for å rive meg ned. Selvfølgelig fikk jeg høre at det er mye jeg må jobbe med, men i stede for å bare få høre alt jeg IKKE kan, valgte de å fortelle meg det jeg KAN. "Du har et fint tegnspråk som er behagelig å se på." "Stemmen din må være høyere, men du ordlegger deg veldig fint." "Du ER veldig "tolk"." "Jeg ser frem til å tolke med deg i fremtiden."
Jeg håper jeg er like heldig i neste praksis, og får veiledere som er fungerer so støttespillere, og som gir meg motivasjon til å fortsette.
<3 <3 <3
ReplyDelete